peel off proof
lørdag 6. oktober 2012
lørdag 17. april 2010
de løp med blikk som ville hunder.
siklet i munnen seige spor ånden som kaster seg fram med varme byks
igjen igjen igjen
de løp med blikk som ville hunder.
under huden kjenner de det som en sirkelsag
ikke lenger prikkende, men fossende gjennom blodbanene, ustoppelig, fornektende en hver form for kommando om stans
lukten brer seg om flankene, de løper i flokk som ville hunder. disen legger seg over øyehinnen og sier kast kast kast løp løp løp gå gå gå bli bli bli
du skal aldri bli for den eneste å regne
de løp med blikk som våte bikkjer, som blaute vesen med håret klistret mot skjelettet avslørende hvert eneste opppustede ytre, nå var de som flådde uten deres ham av menneskelig ytre.
de løp som skulle de aldri se hverandre igjen
og kroppen lød hver eneste forandring av retning, instinktivt ledet den flokken som for enhver pris ikke ville stå alene. hver eneste lille krappe svingining, hver eneste snublende fot, ingenting kan forstyrre rytmen, lyden av tundraen fyllt opp med føtter, lik, bare beinrester forlatt til åtseleterne, fuglene de siste til å pirke beina rene.
de løp som ville hunder, med blikket blodtørstig rettet mot noe over horisonten de enda ikke kan se. sporende med nesen mot bakken og øyekulene rundt og rundt i skallen som sinnsyke dyr
medlidenhetens avliving vil det bli snakk om
men ikke for disse.
som løp med blikket virrende og føttene rettet mot en avgrunn for skarp
siklet i munnen seige spor ånden som kaster seg fram med varme byks
igjen igjen igjen
de løp med blikk som ville hunder.
under huden kjenner de det som en sirkelsag
ikke lenger prikkende, men fossende gjennom blodbanene, ustoppelig, fornektende en hver form for kommando om stans
lukten brer seg om flankene, de løper i flokk som ville hunder. disen legger seg over øyehinnen og sier kast kast kast løp løp løp gå gå gå bli bli bli
du skal aldri bli for den eneste å regne
de løp med blikk som våte bikkjer, som blaute vesen med håret klistret mot skjelettet avslørende hvert eneste opppustede ytre, nå var de som flådde uten deres ham av menneskelig ytre.
de løp som skulle de aldri se hverandre igjen
og kroppen lød hver eneste forandring av retning, instinktivt ledet den flokken som for enhver pris ikke ville stå alene. hver eneste lille krappe svingining, hver eneste snublende fot, ingenting kan forstyrre rytmen, lyden av tundraen fyllt opp med føtter, lik, bare beinrester forlatt til åtseleterne, fuglene de siste til å pirke beina rene.
de løp som ville hunder, med blikket blodtørstig rettet mot noe over horisonten de enda ikke kan se. sporende med nesen mot bakken og øyekulene rundt og rundt i skallen som sinnsyke dyr
medlidenhetens avliving vil det bli snakk om
men ikke for disse.
som løp med blikket virrende og føttene rettet mot en avgrunn for skarp
fredag 16. april 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)
